Forbannelsen (Norwegian) 1984

[Intro]

[Instrumental]

[Verse 1]

Aske på hennes fald, furu i lungen.

Ingen sti ugjort, ingen sti foran.

Bark som druknet hud, svart sevje gråter...

Jorden drikker henne først.

[Pre-Chorus]

Hun teller sorgen som perler av råte.

Kjolen rasler ikke — løvet gjør.

Kaldt jern på tunge, sur kvae i luft...

Hun sier det en gang til.

[Chorus]

Jeg er arret der skogen ble brent,

en rot som vokste oppover, en kvinne vendt.

Nål som syr svart tråd gjennom natt:

ingen søster, ingen måne, intet lys.

Landsbyen er støv, forbannelsen består.

Ingen igjen å hate, ingen å tilgi.

Hun vandrer linjen de sa hun aldri måtte forlate.

[Verse 2]

Sopp i sirkel, Spin-del-vevs-kro-ne.

Mose om ankelen, kløende, krypende.

Skogen gjør ritual av henne til slutt:

hun er lyset, hun er offeret.

Askegrå på fin-ger-tup-pe-ne,

tyngden i knærne, fukten i margen.

Stien... som smalner og smalner.

[Bridge]

Jeg husker ikke om jeg gikk inn,

eller om skogen presset meg ut som hud.

Jeg var en kvinne i en skog.

Nå er jeg et kaldt sted i en skog.

[Final Chorus]

Jeg er ikke vill, jeg er husket.

Trærne har lært meg med sine øyne:

et morsmål uten munn å tale,

en klokke uten visere, evig svak.

[Outro]

Ikke sulten...